Den lille Allrounder

Den lille "allrounder" er rasen blitt kalt, og den bærer
hedersbetegnelsen med rette. For en dachshund er ikke
kun en rase, den innehar vide uttrykksformer som den
benytter seg av for å vinne nye venner.
Den finnes i tre størrelser som igjen finnes i tre
forskjellige hårlag, - altså ni varianter!
Som om dette ikke er nok, - rasen har fire forskjellige
jakt- og bruksprøver, hvorav tre av disse gis rett til
championat tittel som "arbeidende" hund. I tillegg
viser dachshundvariantene seg hjertelig tilstede på
hundeutstillinger. Med sin energi, sjarm og utstråling
 er det ikke uvanlig å se dem bli plasser langt framme
 blant de beste i konkurransen på større utstillinger.
Og ved det årlige NM på spor kvalifiserer vår lille
hund seg stadig til å delta i konkurransen mot en
mangfold av andre raser.Men, det er mange hensyn og interesser som bør
vurderes nøye i valget av dachshundvariant og
bruksområde.

Vi ønsker deg lykke til i valget av din dachshund-
variant. 

Kjennetegn, mål og vekt.

Dachshundensopprinnelsesland er Tyskland,

og dachs er ordetfor grevling.

Under de tidligste årene ble den her
 i Norge kalt grevlinghund. Dachsen er avlet ut fra
 et opprinnelig mutantgen som gir korte ben på en
 ellers normal skjelettoppbygning.

Den skal være lang, lav, muskuløs og ikke på noen
måte være hemmet av sin litt spesielle
kroppsfasong.

 

Dachshunden finnes i ni forskjellige varianter.
Først har vi de forskjellige størrelsene:
Standard-, dverg-, og kanindachshund.
Den største varianten skal ifølge rasestandarden
veie ca 9 kilo. De to mindre har ingen vektgrenser,
men de blir klassifisert etter brystmålet. Disse
målene blir tatt rundt brystkassen like bak forbena.
Kanindachsen kan måle opptil 30 cm i brystomfang.
Dvergdachsen kan måle fra 30 til 35 cm.

 

Størrelsen finnes igjen i tre forskjellige hårlag:
Korthår, Langhår og Strihår.
Alle farger er tillatt unntatt ensfarget sort eller
ensfarget hvit, og kanindachsen kan oppvise et
stort fargerikdom. De vanligste fargene her i Norden
er rød, sort/tan, brun/tan og viltfarget. 

 

I huset - og utenfor. Som en ekte livsnyter er den
en individualist. Som et paradoks, den tåler sjelden
å være sin egen sjef, men trenger en god og
konsekvent flokkleder. I hjemmet er den makelig
anlagt med stor sans for livets goder, og midjemålet
kan bli i mektigste laget om ikke eieren passer på.

 

Den er en aktiv og morsom familiehund som påvirker
sine omgivelser etter beste evne.
Den sorterer ofte sine bekjente, og noen blir
opphøyd til "personlige venner". Disse utnytter
den til siste godbit. Den tar seg til rette i
omgivelsene, og den liker og ligge høyt for å
få fullstendig oversikt over det hjemmelige revir.
Men når den skal ha ro, foretrekker den ofte å l
igge under eller inni noe, - gjerne gjemt under dynen.
Den skal også være sunn, aktiv og glad i å arbeide.
Som en turkamerat er den ypperlig. Dersom farten
tilpasses dachsens økonomifremdrift kan den trave
av sted i timevis. Men dersom du har jogging som
hobby, kan du finne dachsen på trappa når du
kommer hjem. Den har liten sans for å svette
seg i vei på oppgåtte stier. Men i sitt trivselstempo
er den meget effektiv terrengsluker, en riktig
firehjulstrekker! 

 

Lyd og ulyd. Dachshunden er en våken hund med
raske reaksjoner. Den er var, og den kan lett
plukke ut din bilmotorlyd blant ti andre. Den
kan også utbryte i en heftig varsling når det r
inger på døren i sin annonsering av "fienden".
Og straks etter kan den hilse henrykt på gjesten.
Avlet med formål om drivende hund med solid
jaktbakgrunn kan den finne på å forfølge de fleste
viltslag over bakken, og noen ganger under… 

 

Familie og barn. Er dachshunden en fin
barnehund? Tja, det kommer ann på foreldrene
til barna. Dachshundens lille kroppsstørrelse
inngir liten respekt hos barna som hele tiden
vil bøye seg ned over den for å klappe og løfte.
Valpen er lett for små barn å bære på, - og
slippe i gulvet. Dersom hunden får negative
opplevelser overfor barn, kan det være vanskelig
å "omprogrammere". Når det gjelder et barn og en
dachshund på egenhånd, så er vi igjen inne på
rasens mangfold. Det byr ikke på problemer for
et barn å gå tur med en kanindachshund, skulle
jeg tro. Saken stiller seg annerledes om det
var familiens jakthund som har fått ferten av
noe spennende.
En annen ting er at den lille, tøffe dachsen i
utgangspunktet ikke har respekt for større hunder,
og at dette kan føre til situasjoner som er vanskelig
for et barn å takle. Men generelt trives barn og
dachshund utmerket sammen, de har ofte samme
sans for humor… 

 

Valget er ditt. Det finnes mange hensyn å ta når
man skal velge seg en dachshund, og innen rasens
brede spekter av varianter har man linjer som
representerer både hardføre drevhunder, skarpe
hihunder, gode sporhunder samt mildere familie-
hunder med lite jaktlyst.
Noen oppdrettere forsøker og kombinere førsteklasses
 ekstriør med ditto bruksegenskaper.
Vi bør ha i bakhodet at dachshunden i utgangspunktet
er avlet fram og er ment til å være en arbeidende
hund. Nettopp derfor har vi krav til brukspremiering
ved siden av utstillingskravene på alle våre
dachshundvarianter for at de skal få tittelen
Norsk Utstillingschampion.
Vi har faktisk et av verdens høyeste krav! 

 

Til hvilket formål. De fleste valpekjøpere har
en klar formening om hvilke egenskaper,
størrelse og hårlag de ønsker. Er man i tvil,
så kan Norske Dachshundklubbers Forbunds veilede deg,

eller henvise til mer erfarne,
kunnskapsrike og objektive oppdrettere som
kan gi opplysninger. Det er viktig å innhente
flest mulig opplysninger i stedet for å velge en
variant som du kanskje ikke trives med. 

 

Som drevhund. Den er for uinnvidde jegere
gjenstand for hoderysting. I kvaste av skog der
andre hunder må klatre over, hekler en
dachshund seg under, gjennom eller i mellom.
Den flyter av sted som et penselstrøk, og møter
den hindringer legger den ubesværet veien rundt…
Det har vist seg at barka jegere med drivende
hunder av de større rasene etter hvert ymter
frempå "-mja, kanskje en dachshund? Den tar jo
ikke store plassen…" Under jakta er den mest
følsom overfor kulde, fuktighet og eventuelle skader.

 

Dachshunden er en ypperlig rådyrhund. Den er
langsomdrivende og stemmevolumet står slett
ikke i stil til den ringe størrelsen.
Dersom drevdyret ikke blir støkket, forflytter
den dyret pent og avslappet gjennom terrenget.
Rådyret kan stoppe, beite litt og lytte bakover
etter det irriterende lille vesenet med steinknuser-
stemmen inntil den er sjenerende nær, og det er
 på tide å bevege seg. 

 

Som sporhund. Kan dachshunden være glimrende.
 Med de korte bena beveger den seg sjelden for
raskt i terrenget, og støyen på ett ettersøk kan
begrenses til det minimale. Grunnet sin lave
posisjon i terrenget er den også ofte meget
spornøye, i motsetning til større hunder som
generelt kan benytte seg mer av overvær.
Mange har valgt dachshunden som en hund
med to funksjoner, både som spor- og drevhund.
Men vår lille hund har enda en funksjon som hihund. 

 

Som hihund. I dag drives det ikke nevneverdig
revejakt med dachshund.
Grunnen til dette er desimert revestamme,
samt at jegere har fått større tradisjon med
rådyrjakt i Norden.
Men det arrangeres fremdeles kunsthiprøver
rundt om i mange lokalklubber, og dette er en
meget spennende prøveform som setter store
krav til hundens mot, evne og vilje til å forsere
hindere, samt å ha rovdyrskarphet og klok taktikk
i sitt arbeide under jorden. 

 

Dressur- eller god oppdragelse? Dachshunden er
en rase som du meget sjeldent ser i lydighetsringen.
Men kan en dachshund i det hele tatt dresseres?
Ja, men ikke la den merke det. Du må appellere
til dens arbeidsglede, og mye avhenger av kontakt
og respekt for din hund. En sur og lei dachshund
demonstrerer dette tydelig. Sjefer du for mye,
trekker den bare inn de korte bena og ligger der
og ser en annen vei..
Det aller viktigste er at den kommer på innkalling,
og at den ikke hopper ut en åpen bildør uten
tillatelse. Så kan det vel være det samme om
den sitter eller ligger i "dekk-og-bli", noen stor
forskjell utgjør det vel ikke.
Gå gjerne på ringtreningskurs før utstilling, og
bruk dressurkurset til og lære god oppdragelse
og omgang med andre individer.
Når det gjelder agilitytrening så kan dette stresse
hunden unødig. Dachshunden er ikke avlet for å
 takle bråvendinger, stopp, hopp, fart og høygir.
Det er en terrenghund, avlet på utholdenhet og
sortering av sanseinntrykk gjennom nesen. 

 

Unghund og pubertet. Den typiske dachshund
avgjør ganske raskt hvem som skal inneha status
som "flokkleder". Den er også snar til å finne
svakeste ledd i næringskjeden, og den er en
hemningsløs tigger.

 

Den er selv en viljesterk skapning som i puberteten
tøyer strikken gang på gang for å prøve
konsekvensen i oppdragelsen. Får den ikke
klare retningslinjer, kan den bli usikker. Den
har samme behov for oppdragelse som barn;
klare meldinger, konsekvenslærdom, respekt,
utfordring og mye ros.

En dachshund vokser fort i kroppen. Etter
tannfelling og løpetid har den nådd sin omtrentlige
 størrelse i skjellettet når det gjelder høyde.
Den vil strekke seg litt i lengden og brystkassen
vil bli dypere, og den får masse i kroppen.

 

Generelt får tispene sin første løpetid ca.
7-10 mnd gamle. Hannene kan være kjønnsmodne
allerede ved 8-9 mnd alder. Passe mosjon
kombinert med viltsportrening er fin avreagering
for en hund i slyngealder. Å følge et treningsspor
 krever konsentrasjon, noe som psykisk også tapper
 ungehunden for energi. Det er viktig med balanserte
omgivelser og aktiviteter som ikke stresser
unghunden unødig. Det kan lede til en masete og
støyende hund.
Det første året kan gi grunnlaget for å leve med
en rolig og avbalansert hund, - eller en hyperaktiv..

 

Pels og pleie. Rasen har sjelden pelsproblemer,
og den har normal felling vår og høst. Oppdrettere
vil gi veiledning i hvordan hunden skal stelles,
men generelt kan man si at korthår trenger en
stiv børste og pusseskinn, langhår en fintannet
metallkam, og strihår en karde og sløv trimmekniv.
De to første krever svært lite pelspleie, men
strihåret må ofte trimmes og pusses.
Det kan være meget varierende kvalitet på
strihårspelsen, fra nesten korthårs utseende,
til en ullpels som krever omfattende pelspleie.
Skal du ha en jagende strihår med god brukspels,
 så still spørsmål om pelskvaliteten på valpen og s
lekten. Skriftlig veiledning i pelstrimming bør du
også få av oppdretter.
Pelsstell, kloklipping, trimming, tannrens, ørerens
og tømming av analkjertler hører til enhver hunds
personhygiene. Lokalklubbene arrangerer medlems-
møter som viser deg hvordan du gjør dette.

Lokalklubbene arrangerer medlemsmøter som
viser deg hvordan du gjør dette. Har de ikke?
Da kan du spørre om de vil ta opp temaet. 

 

Mosjon. En dachshund som skal være en trivsel
både for øyet hjemmemiljø krever en viss mengde
mosjon. To ting taler for fordelen ved å ta dette
med i betraktningen:
En dachshund med det rette humøret må få utløp
for sin energi. Dessuten vil den ha større sjanse til
 å holde på sine elegante linjer og gode muskulatur.
Det er på ingen måte snakk om å beine rundt i ett
 par timer, men en god halvtimes rask båndpassering
i ukedagene og en real tur i helgene. Det går fint å
sykle med en dachshund, den har godt av travstrekken
i bånd. Men vent med dette til den er 10-11 mnd
gammel, og kun i korte intervaller. I mellom bør
den også få løpe løs for at musklene skal få allsidig
trening med strekk-og-bøy til alle kanter. Det er v
iktig at valpen og unghunden får en viss
muskelmengde for å støtte opp den lange kroppen,
 og at den holdes slank. Vær forsiktig med å la
valper og unghunder daglig gå nedover lengre
trapper inntil de er i 8-9 mnd alder, det er stor
 belastning på frontens muskelfester. Derimot
kan de gjerne gå opp, dette styrker musklene i
rygg og bakpart. 

 

Utstilling. Dachshunden er en meget populær
utstillingshund. Den viser seg med fart og reisning.
Utstråling har den til tusen, mimikk og kroppsspråk
gjør at den blir lagt merke til tross for sin ringe
størrelse. Pelsen trenger svært lite
utstillingsforberedelsen, bortsett fra strihår som
krever pelstrimming. De fleste dachshunder
 takler utstillinger utmerket; det er festlig å
være ute i selskapslivet! Utstillingschampionatet
henger høyere enn hos de fleste andre raser. Det
er ikke nok å vinne toppmeritter for sitt vakre
utseende, de må også bevise at de kan brukes til
praktisk arbeid. 

 

Og i avl. For å sette en hund i avl bør man ha fått
 en bedømmelse av flere dommere om at denne
 hunden er av en så utmerket kvalitet at dens
avkom muligens kan være til nytte for rasen.
Ingen hund kan leveres med varedeklarasjon,
og ingen kan vite hvilke arveegenskaper den
bringer videre. Visse krav bør stilles, både
fysisk og psykisk, og myten om at alle tisper
bør ha et valpekull, - er en myte! Ansvaret for
rasen, dennes frem - eller tilbakegang ligger på
oppdretterne og hannhundeiere.
Å ha en tispe er da ikke ensbetydende med at
den skal settes i avl…? 

Kilde: NDF, tekst: Britt Corell, Kennel Foxfoot, Norske Dachshundklubbers Forbund © 2008