Diverse

 Kastrering

Jeg får fra tid til annen spørsmål om kastrering av hanne eller sterilisering av tispe. I utgangspunktet missliker jeg at vi skal operere friske dyr for å få dem til å passe inn i våre liv. Skaffer man seg hund får man være forberedt på å ta den jobben det er å trene dem. En operasjon er altid en risiko, så hvorfor utsette friske individer for dette? Sterilisering/kastrering av en hund kan by på større problemer mentalt og fysisk for en hund. Det å være konsekvent i oppdragelsen kan hjelpe mye på frustrasjonen. Man må jobbe seg gjennom helt normale pubertetsproblemer. Det er påfallende mange hunder som omplassres i pubertetsalder. Jeg er redd for at unghunder skal ta mentalt skade av å bli kastrert (både kjemisk og ved operasjon) i puberteten. Den får ikke en normal pubertet med den utviklingen og pregingen det medfører. Her er en link fra mattilsynet som dere bør lese: 

https://www.mattilsynet.no/dyr_og_dyrehold/kjaledyr_og_konkurransedyr/hund/kastrering_av_hund__er_det_tillatt.13955?fbclid=IwAR0PB5BkzZqtXCc0S31MrpM3s65DE_kjhzSSA2PTyilxO9fIt9wqIe_ktlQ


Helse

Dachsen regnes for å være en sunn hunderase. Men, vi har med levende vesener å gjøre og de vil derfor være bærer av en sum av arvelige anlegg. Vi kan derfor ikke garantere at hunden ikke senere i livet kan utvikle lidelser enten dette måtte være arvelig betinget og/eller skyldes miljøpåvirkning. Så selv om dachsen går for å være en sunn rase, vil det være ting vi bør være oppmerksomme på.

Patellaluksasjon

Patella, dvs kneskålen, skal normalt ligge i patellafuren på fremsiden av lårbeindet, på høyde med kneleddet hvor den holdes på plass av furens kanter, leddbånd og muskler. Kneskålen skal ikke kunne skyves ut av patellafuren.

Med patellaluksasjon, menes at patellaen ikke lenger ligger stabilt på plass. Den glipper mer eller mindre ut av stilling. (Den lukserer). Dette kan skje på innsiden av kneleddet (medialt), eller på utsiden av kneet (lateralt).

Patellaluksasjon brukes også der hvor patella ligger normalt på plass, men lett kan forskyves til siden.

Det vanligste er at patella (kneskålen) lukserer medialt hos små raser og lateralt hos store raser, men det finnes selvsagt unntak fra denne regelen.

Patellaluksasjon er et resultat av feil utvikling av hele bakbeinet, og en vil vanligvis oppdage lidelsen i ung alder.

Patellaluksasjon deles inn i 4 grader, alt etter hvor store anatomiske avvik som foreligger.

Medial patella luksasjon

Dette er den vanligste formen på små raser.

  • Grad 1

Patella ligger på plass, men lar seg luksere på utstrekt ben, og glipper tilbake på plass med en gang. Mange av hundene som har grad 1, forblir symtomfrie.Det er her snakk om små avvik fra normal utvikling av bakbenet. Grad 1 er det vanligvis ikke nødvendig å gjlre noe med så fremt hunden ikke er plaget av halting.

  • Grad 2

Patella ligger vanligvis normalt, men lukserer lett og glipper ikke tilbake på plass. Den forblir luksert til den legges tilbake på plass manuelt eller at leddet strekkes. Grad 2 kan opereres.

  • Grad 3

Patella er permanent luksert. Den kan legges tilbake på plass på strukket ben, men lukserer igjen ved bøyning. Grad 3 kan opereres.

  • Grad 4

Patella er permanent luksert og lar seg ikke legge på plass. Hunden vil være sterkt invalidisert og ha unormale bakbeinsbevegelser, eller ikke klare å stå på beinet. Ved grad 4 anbefales vanligvis avliving.

Lateral patellaluksasjon

Lateral luksasjon rammer først og fremst store raser, men kan også ramme små raser. Lateral luksasjon graderes på samme måte som medial luksasjon. Når det gjelder små hunder så oppstår dette gjerne ved 5-8 års alder (noen ganger før). Vanligvis er ikke dette som følge av anatomiske avvik, men som følge av en svekkelse av bløtvev, muskulatur og muskelhinner. Dette vil da kunne føre til luksasjon av patella.

En regner patellaluksasjon som en arvelig lidelse. Arvens betydning for denne lidelsen er ennå ikke helt kjent.

Det er meget viktig at en undersøker hunden med henblikk på patellaluksasjon, tidligst ved 1-års alder. Det kan være en ide å undersøke hunden igjen ved godt voksen alder. Du bør be om en attest på kneledd-undersøkelsen, da denne dokumenterer patella-status på din hund.

Rygprolaps

Skiveprolaps kan som mange sikkert er klar over ramme hunder. De kliniske tegnene kan variere i stor grad fra kun lett smertepåvirkning og stivhet, til total lammelse av beina. Dette er avhengig av type prolaps og alvorlighetsgrad.

På generelt grunnlag deler vi prolaps hos hund inn i to hovedgrupper. Det er viktig å huske på at symptomer fra rygg, det være seg enten lammelser, smerter, nedsatt førlighet eller annet kan komme av mange andre årsaker enn prolaps.

De to grupperingene for prolaps er beskrevet under:

Mest vanlig i chondrodystrofe raser, (hunder med korte bein) som for eksempel dachs og Basset. Ved Hansen type I, gjennomgår kjernen av mellomvirvelskivene det som kalles chondroid degenerasjon. Noen raser er genetisk disponert for denne typen skiveprolaps og forandringer som forkalkning/mineralisering av kjernematerialet er ofte tilstede i flere mellomvirvelskiver før hunden er gammel. Den unormale mellomvirvelskiven kan bule inn til ryggmargskanalen og sakte trykke på ryggmargen, hvilket gir ett kronisk forløp. Selv om dette ofte er en kronisk prosess, ser man noen ganger at den ytterste delen av mellomvirvelskiven revner, slik at det degenerere kjernematerialet trykker mot ryggmargen og gir en akutt forverring av symptomene.
Type I, er vanligst i små chondrodystrofe hunder, men kan forekomme i alle raser. Forekommer vanligvis i unge og middelaldrende hunder. Symptomene er ofte akutte (grunnet akutt utposning av kjernemateriale, som gir trykk mot ryggmargen). Grad av lammelse, ustøhet eller svakhet kommer an på hvor i ryggmargen kompresjonen er. Det vanligste er mellom tredje thoracalvirvel (T3) og tredje lendevirvel (L3). Hunder med prolaps i dette området presenterer gjerne med:

  • Lammelse eller svakhet i bakbein
  • Sjangling og ustøhet i bakbein
  • Smerter
  • Nedsatt plasseringsrefleks i bakbein
  • hyperrefleksi av patellarefleksen (dette testes av veterinær)

Avhengig av hvor mye av ryggmarg som er komprimert og lokalisasjon så kan pasientene både slite med å urinere og å få ut avføring. Ikke alle symptomene beskrevet over er tilstede hver gang, og det kan være andre symptomer i tillegg avhengig av lokalisasjon og alvorlighetsgrad.

Type II er vanligere hos eldre individer og sees gjerne i de større rasene som Schæfer, Grand Danois, Settere med flere. Ved Hansen Type II foregår det en fibroid degenerasjon av kjernematerialet og videre en utposning av den ytterste delen av mellomvirvelskiven inn til ryggmargen. Det vil ikke være noen ruptur av den ytterste delen av mellomvirvelskiven slik som ved type I. Over tid vil kjernematerialet i mellomvirvelskiven bli erstattet av arrvev. Samtidig med dette forekommer det overvekst (hypertrofi) av den ytterste delen av mellomskivevirvelen som gir en stadig kraftigere kompresjon av ryggmargen. Mineralisering av diskmateriale er sjeldent i denne typen prolaps.
I motsetning til ved type I er de kliniske tegnene ofte mildere og kroniske. Det er vanlig at hundene viser tegn i aktivitet, da foregår det en dynamisk kompresjon av ryggmargen. For eksempel ved hopping inn og ut av bil eller opp og ned fra sofa. En del tenderer til å bli gradvis verre, men noen presenterer med akutte symptomer. Vanlige symptomer inkluderer:

  • Piping og knurring (uprovosert eller når håndtert)
  • Motvilje mot å hoppe, gå eller løpe, typisk hoppe inn/ut av bil
  • Lav hodeføring, krummet rygg/nakke
  • Motvilje mot å bevege nakke/hode
  • Hvileløshet og pesing.
  • Skjelving/risting eventuelt andre symptomer på smerte
  • Hvis du har mistanke om at din hund har prolaps må du ringe veterinær. Veterinæren vil undersøke muskler, skjelett og ledd nøye. Når det er behov for det, vil det ble foretatt tester for å sjekke at nervene fungerer som de skal. For å kunne si sikkert om det er snakk om prolaps vil det være nødvendig med bildediagnostikk. Vanligvis tas det først røntgenbilder. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, og det er mulighet for CT eller MR, så er dette utmerkede diagnostiske verktøy. Mange prolapser er ikke mulig å se på vanlige røntgenbilder, og da må eventuell CT eller MR undersøkelse til.

    CT-bildet over viser de siste korsryggvirvlene til en pasient. Den røde pilen peker på ett stort skiveprolaps. Skiveprolapsen til denne hunden ga lite nevrologiske symptomer (lokalisert langt bak mot halen, så gir skiveprolapser mindre nevrologiske symptomer) men hunden var hadde store smerter og slet med å sette seg ned.

  • Behandling av prolaps avhenger av hvor alvorlige symptomene er og eiers ønske. Noen pasienter må opereres, mens andre kan behandles medisinsk, dvs. med smertestillende medisiner og fysioterapi. På generelt grunnlag kan man si at pasienter med lammelser bør opereres, men dette er en avgjørelse som veterinær og eier tar i fellesskap.

    Ved en operasjon vil man selvsagt først ha kartlagt hvor prolapsen er. Det er ofte gjort CT eller MR undersøkelser også. Når man vet helt sikkert hvor i ryggen skiveprolapsen sitter, blir pasienten gjort klar for operasjon. Da barberes området på ryggen og huden vaskes og desinfiseres. Selve operasjonen innebærer at man tar bort en del av beinvevet som lager taket i ryggmargskanalen. Når man fjerner dette «taket» vil ikke lenger skiveprolapsen trykke ryggmargen mot taket, kompresjonen forsvinner og håpet er at dette løser lammelsen og smertene.

    CT-bildet over er av samme hund som på det første bildet. På dette bildet ser man at en del av beinstrukturen som er markert med blå pil på bilde 1 er borte. Den er fjernet for å fjerne trykket mot ryggmargsnervene, og derneste også fjerne smertene. Pasienten gikk fint og var smertefri 3 dager etter endt operasjon.

    Mange hunder som får diagnosen prolaps behandles medisinsk og har god effekt av dette. Da innebærer behandlingen riktig valg av smertestillende medisin og ro. Mange pasienter har stort utbytte av fysioterapi.
    Fysioterapi bør utføres av veterinær eller dyrepleier med etterutdanning innenfor rehabilitering. Fysioterapien som utføres avhenger av pasientens behov, men innebærer ofte trening i vanntredemølle, svømmetrening, statiske balanseøvelser samt massasje, og bør skreddersys til den individuelle pasient.

copyright © Anne Damsund Paulsen, Kennel Dachsverk